Å leve av kulturarbeid i Norge kan være en vakker, men samtidig svært krevende tilværelse. Mange tenker kanskje at det å jobbe med kunst og kultur handler om lidenskap, frihet og kreativ utfoldelse – og det gjør det også. Men bak kulissene, bak sceneteppet og utenfor galleriveggene, finnes det en annen virkelighet: økonomisk usikkerhet, midlertidige stillinger og en stadig jakt på neste prosjekt. For mange kulturarbeidere blir det derfor nødvendig å supplere med en ekstrajobb for å få endene til å møtes.
En bransje preget av ustabilitet
Kultursektoren i Norge består av en mangfoldig gruppe mennesker – musikere, skuespillere, scenografer, kunstnere, forfattere, teknikere og mange flere. Det som ofte forener dem, er en stor faglig stolthet og et brennende engasjement for det de gjør. Men til tross for denne lidenskapen, er det få som faktisk klarer å leve utelukkende av sitt kunstneriske virke.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at en betydelig andel av dem som jobber i kultursektoren, har deltidsstillinger eller er frilansere uten fast inntekt. Mange kombinerer kortvarige oppdrag med perioder uten arbeid, og inntekten kan variere dramatisk fra måned til måned. For eksempel har en gjennomsnittlig frilans scenekunstner ofte under 300 000 kroner i årsinntekt – og det er før skatt.
For noen kan denne usikkerheten være akseptabel – man tar friheten med på kjøpet. Men for de fleste blir det etter hvert tydelig at man trenger noe mer stabilt å lene seg på. Ikke nødvendigvis fordi man mister troen på kulturen, men fordi det rett og slett ikke går opp økonomisk i lengden.
Når lidenskap ikke betaler regningene
Det er lett å romantisere kulturarbeid. Å stå på en scene, å stille ut egne malerier, å få tekstene sine publisert – det gir en følelse av mening som er vanskelig å finne andre steder. Men det hjelper lite når husleia forfaller og kjøleskapet er tomt. Mange opplever at de må jobbe kveld etter kveld, helg etter helg, for honorarer som knapt dekker transport og materialkostnader.
Noen har vært heldige og fått innpass i fast jobb ved et kulturhus, et museum eller et bibliotek. Men slike stillinger voktes som gull og er ofte gjenstand for tøff konkurranse. I tillegg skjer det en gradvis nedbemanning i mange offentlige kulturinstitusjoner, og flere oppgaver settes ut til frilansere – noe som igjen øker usikkerheten.
I praksis betyr dette at svært mange kulturarbeidere må spe på med en ekstrajobb. Det kan være alt fra undervisning, kaféarbeid, oversettelse eller butikkjobb – eller kanskje noe helt annet, som overhodet ikke har noe med kunst og kultur å gjøre. Det viktigste er at det gir en fast inntekt, om så bare en liten en.
Ekstrajobb som løsning – og utfordring
Å ha en ekstrajobb kan være en nødvendighet, men det kommer også med sine egne utfordringer. Tidsklemma er én ting – mange opplever at de bruker så mye tid på ekstrajobben at det går utover det egentlige kulturarbeidet. Kreativiteten blir satt på vent, og det som en gang var en drivkraft, begynner å føles mer som en hobby man må presse inn mellom vaktene.
Likevel er det noen som finner en god balanse. Noen underviser i fag de selv brenner for, og får på den måten kombinert inntekt med faglig relevans. Andre søker seg til fleksible jobber, som gir rom for å ta frilansoppdrag når de dukker opp. Det finnes dessuten stadig flere kulturarbeidere som samarbeider i kollektiver og nettverk for å dele på oppgaver og ressurser – både kunstnerisk og økonomisk. Hvis du for eksempel søker jobb som sykepleier, kan du søke etter CV sykepleier for å finne passende CV-maler.
Det handler til syvende og sist om å finne sin egen vei, og om å være realistisk. Det er lov å drømme, men det er også lov å innrømme at man trenger en ekstra jobb for å kunne fortsette med det man virkelig vil. Det gjør deg ikke mindre kunstnerisk – tvert imot, det viser at du tar ansvar for eget liv og virke.
En bransje i endring
Det er ikke bare enkeltindividet som står i denne situasjonen – det er en hel bransje som er i endring. Etter pandemien har mange kulturinstitusjoner fått redusert støtte, og publikumsvanene har endret seg. Det er færre billettinntekter, mindre rom for risiko, og mange prosjekter som tidligere ble realisert, får nå avslag på søknadene sine.
Nye plattformer og teknologiske løsninger har riktignok åpnet opp for alternative inntektsstrømmer, som streaming, digitale forestillinger eller crowdfunding. Men det krever også nye ferdigheter og markedsforståelse, og det er ikke alle som har verken tid eller kapasitet til å kaste seg inn i dette løpet.
Det trengs derfor en bredere politisk diskusjon om hvordan man kan sikre et mer bærekraftig kulturliv i Norge – hvor det er mulig å være kunstner uten å være økonomisk presset til randen. I mellomtiden må mange klare seg som best de kan, med én fot i kulturen og den andre et helt annet sted.
Hva slags ekstrajobber fungerer?
Det finnes ingen fasit, men noen ekstrajobber går igjen blant kulturarbeidere. Undervisning er populært – både i skolen og i kulturskoler – fordi det ofte gir en forutsigbar inntekt og en viss fleksibilitet. Barista- og serveringsjobber gir også mulighet til å jobbe deltid og skreddersy vaktene etter behov. I tillegg finnes det frilansarbeid innenfor tekst, oversettelse, design og kommunikasjon, som kan kombineres med kunstnerisk arbeid.
Noen går også veien om egen bedrift – for eksempel ved å tilby kurs, workshops eller kunstneriske tjenester direkte til kunder. Det gir mer kontroll, men krever også en større innsats på det administrative plan. I tillegg må man regne med ujevn inntekt her også.
Det viktigste er å finne en ekstrajobb som gir en viss økonomisk trygghet, uten å fullstendig utarme deg. Den bør ikke kreve all energi, og helst gi en form for frihet til å si ja når den rette kulturjobben dukker opp.
Det handler ikke om å gi opp – det handler om å holde ut
Mange kulturarbeidere kjemper hver dag for å holde drømmen levende. De skriver, komponerer, øver og skaper, selv om de vet at det kanskje ikke gir umiddelbar avkastning. De tar vakter, underviser og jobber ekstra, fordi de nekter å gi slipp på det som virkelig betyr noe.
Det er lett å føle seg alene i denne situasjonen, men faktum er at man er i godt selskap. Mange av de mest respekterte kunstnerne vi har i dag, har i perioder jobbet med noe helt annet ved siden av. Ikke fordi de manglet talent, men fordi systemet ikke alltid gir rom for kontinuitet og økonomisk stabilitet.
Å være på utkikk etter en ekstrajobb som kulturarbeider er ikke et tegn på svakhet – det er et uttrykk for styrke. Det viser at du er villig til å gjøre det som kreves for å holde drømmen i live. Og kanskje, med tiden, vil du finne en balanse som gir både trygghet og kreativ frihet.
For mange er det nettopp i denne mellomtilstanden – mellom det ideelle og det praktiske – at det mest interessante skjer. Kanskje er det der den ekte kunsten bor.